Ja vi er nasjonalistiske!

Det kan ikke være noen som helst tvil om at vi i Norge er preget av nasjonalisme, og det skal vi ikke skamme oss over. Siri Wahl-Olsen problematiserer rundt bruken av nasjonalismebegrepet i Adresseavisen 26. februar, men jeg mener hun bommer når hun er med på å legitimere bruken av nasjonalistisk som «skjellsord». Selv om hun imøtegår Kyanders forsøk på kobling av FrP til ekstreme partier. Det er problematisk når ledende meningsbærere som Adresseavisen delvis legitimerer misbruk eller bevisste feiltolkinger av begrepet nasjonalisme, slik som hun gjør i sin analyse.

Det at Museumsdirektør Pontus Kyander vil skape debatt om nasjonalisme er ikke noe nytt, i 2012 uttalte han at «et nasjonalflagg vil aldri vaie fra museumsbygningen mens han er direktør».

I årets vårprogram (for jubileumsåret for grunnloven) følger han opp med at nasjonalstatene er gammeldags og snart vil forsvinne. Det at Kyander ikke er særlig begeistret for FrP bør ikke overraske noen, vi er jo det eneste partiet som har foreslått reduserte bevilgninger til museet.

Det som er mye mer interessant å diskutere, er om det er negativt at vi i Norge er stolte av landet vårt, og at vi føler sterk lojalitet til nasjonen.

Når det er noe som skal feires bruker vi det norske flagg. Monarkiet står sterkt, og kongens motto er «Alt for Norge». Etter statsministerens nyttårstale spilles nasjonalsangen «Ja vi elsker dette landet». Vi er utvilsomt et folkeslag med sterk lojalitet til nasjonen.

Norge har en av de lengste sammenhengende tradisjoner for nasjonaldagsfeiring, og oppslutningen om 17. mai er massiv. Noen har kritisert oss for at dette er i overkant nasjonalistisk. Men skal vi ta dette alvorlig?

Wikipedia skriver: «Nasjonalisme er en politisk ideologi som sier at hvert folk skal ha selvbestemmelse i sin egen stat.» videre at «Det hevdes ofte at nasjonalistisk ideologi var (og er) en forutsetning for utvikling av moderne demokratier. Dersom innbyggerne ikke knytter sin identitet til sin stat, er det vanskelig å mobilisere dem til handlinger til fordel for staten. Problemer med å få statsmaktene i 3. verdensland til å fungere (for eksempel i «mislykkede stater» på det afrikanske kontinentet) forklares således ofte med grensene ikke gjenspeiler befolkningens etnisitet.»

Det å definere nasjonalisme som noe negativt, for så å koble dette til FrP, blir for dumt. Jeg har ikke registrert at noen ledere fra Arbeiderpartiet har tatt sterk avstand fra Gro Harlem Brundtland sin nasjonalistiske uttalelse «Det er typisk norsk å være god», og det er det heller ingen grunn til.

Det at vi mener at vi er «best» betyr jo på ingen måte at vi har større verdi som mennesker enn andre. Det er fullt mulig å være stolt og patriotisk, samtidig som man respekterer andre og ser andre som likeverdige.

La oss feire Grunnloven, 17. mai og at vi bor i verdens beste land!

Hvor upresist kan et utsagn være før det blir løgn?

Debatten om fritt skolevalg til videregående skole i Sør-Trøndelag har til tider hatt høy temperatur, helt siden de rødgrønne avviklet fritt skolevalg i Trondheim i 2004. 

Men det må være toppen av frekkhet, når lederen for Opplæringskomiteen Karianne Oldernes Tung (Ap), fra fylkestingets talerstol prøver å legge skylda på FrP og Høyre for at Trondheimsungdom med svake karakterer ble sendt “ut på landet” før 2008.

I 2004 avviklet Arbeiderpartiet, og resten av det rødgrønne flertallet i Sør-Trøndelag, ordningen med at ungdommene i Trondheim fritt kunne velge hvilken videregående skole de ønsket å søke på (også kalt fritt skolevalg), og erstattet dette med det de kaller nærskoleprinsippet. Nærskoleprinsippet går ut på at du må gå på den eller de skolene som ligger innenfor 6 km fra hjemmet, dersom tilbudet du søker finnes på denne skolen.

De siste årene har de rødgrønne partiene gjort hva de kan, for å fremstille innføring av nærskoleprinsippet som helt avgjørende for å få slutt på at karaktersvake elever fra Trondheim ble plassert på skoler i distriktet.

Det er imidlertid noe som ikke stemmer med denne argumentasjonen. Det var bare ungdommene som var bosatt i Trondheim som hadde fritt skolevalg. Det vil si at ungdommene i resten av kommunene i fylket ikke kunne søke fritt til videregående skole. Hvem var det da som fylte opp plassene, slik at Trondheimsungdommene ble presset ut?

På møte i Opplæringskomiteen i Fylkeskommunen (17.02.2011), la rådmannen frem en grundig redegjørelse for opptaksordningen til videregående skole i Sør-Trøndelag. I denne redegjørelsen kom det fram ganske interessante opplysninger med tanke på kapasiteten ved skoletilbudet, synliggjort gjennom rådmannens forklaring på hvorfor Trondheimsungdommen ble plassert på skoler i distriktet:
“I tiden før skoleåret 2007-2008 var det planlagt med en mindre kapasitet i Trondheim og en mer kapasitet utenfor Trondheim, dvs at det var planlagt med at elever fra Trondheim skulle fylle opp skoleplasser utenfor Trondheim.”

Det var altså planlagt at elever fra Trondheim skulle fylle opp skoleplasser utenfor Trondheim. Hvem var det som hadde planlagt dette? Når vi vet at det har vært rødgrønt styre i fylkestinget de siste 20 årene, så det kan ikke være mye tvil om hvor ansvaret må plasseres.

10 tapte år

Det er nå 10 år siden Statsminister Jens Stoltenberg holdt sin nyttårstale (2001), der han proklamerte stopp i vannkraftutbyggingen i Norge. Tiden etter denne talen, har vært 10 tapte år for kraftutbygging i Norge.

“I hele det forrige århundret var det å ta i bruk fossekraften et tegn på det norske industrisamfunnets vekst”, sa Stoltenberg. Men så var grensen altså nådd.

Det er ingen tvil om at det fremdeles er et enormt uutnyttet vannkraftpotensial i Norge. Det er bare så synd at det fins en stor politisk motvilje til utnytte disse ressursene. Det kan ikke være noen som helst tvil om, at det å bygge ut ny vannkraft vil være den enkleste, rimeligste og raskeste veien til mer fornybar kraft. Meningsmålinger viser at den store majoriteten av nordmenn er positive til mer vannkraft. Kun en prosent er svært negativ til dette.

Kan det være slik at det er lønnsomt for staten at det er kraftkrise i Norge?
Media har dokumentert at 70 % av det vi betaler for strømmen går direkte til statskassen og kommunene, som eiere av kraftselskapene. Er det slik at det i dag ikke er økonomiske incitamenter for å bygge ut ny kraft i Norge? At det faktisk er mer lønnsomt for staten at industrien og folk flest må betale sjokkpriser for strømmen?

Regjeringen har brukt 2,5 milliarder kroner på to mobile gasskraftverk på grunn av strømkrisen i Midt-Norge. Er det uaktuelt for regjeringen å ta disse i bruk? Fremskrittspartiet har flere ganger fremmet forslag om å starte opp disse gasskraftverkene, men har ikke fått støtte fra verken Arbeiderpartiet eller de øvrige flertallspartiene.

I fjor høst var fyllingsgraden i vannmagasinene lav. Dersom en hadde startet opp gasskraftverkene i høst, og heller spart litt på vannet, ville risikoen for tomme vannmagasiner i vinter blitt redusert. Det er fremført mange argumenter for ikke å bruke disse gasskraftverkene. At de slipper ut mye CO2 er ett argument. Kan en slutte av dette, at regjeringen synes det er mer komfortabelt å importere sterkt forurensende kullkraft?

Det er for meg fullstendig uforståelig at regjeringen bruker 2,5 milliarder på mobile gasskraftverk, men lar være å ta de i bruk når vi har behov for dem. Er det i det hele tatt noen som forstår denne logikken, bortsett fra regjeringen selv?

Innvandring og strømpriser.

Fylkesordfører Tore O. Sandvik har gjennom å publisere deler av et innlegg jeg hadde i fylkestinget på YouTube, forsøkt å ta fokus bort fra rødgrønn handlingslammelse i forhold til kraftkrisen. Dette blir for dumt, Tore O.

Ved å begynne klippet midt inne i mitt innlegg, kan en få et inntrykk av at innlegget handler om at innvandrere bruker for mye strøm, og at dette er et problem. Dersom en hører bakgrunnen for spørsmålet, som forståelig nok ikke ble lagt ut av fylkesordføreren, ser man at dette over hode ikke er et tema.

Det jeg tar opp i denne saken er at de partiene som er med på klimahysteriet, i debatten problematiserer bygging av vindmøller. Visstnok fordi vi vil få “for mye ny fornybar energi”, ved å bygge de vindmøllene som ligger inne i planen.

Når det gjelder husholdningene og vekst i energiforbruket, sier jeg at de andre partiene fremstiller det som et problem at det er en uhemmet vekst i energiforbruket til norske husholdninger. Videre at dette er bare tull, og at fakta kan ødelegge for mange diskusjoner. Dette med henvisning til SIFO rapporten “A secret success?”, som viser at forbruket til husholdningene er redusert fra 19.000 kWh i 1996 til vel 16.000 kWh i 2008. Grunnen til at husholdningene i Norge samlet sett bruker mer strøm, er at det blir flere husholdninger. Og videre at innvandring er en viktig grunn for at vi blir flere husholdninger.

Men jeg nevner over hode ikke at dette er et problem for strømprisene, eller at Fremskrittspartiet har noe som helst problem med at det blir flere husholdninger. Heller tvert i mot. I min svarreplikk (som fylkesordføreren også har klippet bort) på disse meningsløse beskyldningene, svarer jeg jo klinkende klart at innvandring IKKE er noe problem i denne sammenheng, men at vi må bygge ut mer kraft.



Det er forståelig at fylkesordføreren i Sør-Trøndelag ønsker å lede oppmerksomhet bort fra det faktum at kraftkrevende industri nå kommer med massiv kritikk av rødgrønn handlingslammelse.

Fremskrittspartiet ønsker, i motsetning til Arbeiderpartiet, å gjøre noe med disse problemene. Vi ønsker å fyre opp reservekraftverkene på Tjeldbergodden, vi sier ja til å bygge gasskraftverk uten krav til CO2 rensing, vi vil bygge ut mer vannkraft, og vi ser det ikke som et problem at vi får ”for mye ny fornybar energi” i form av vindkraft.

De siste dagene har smelteverket på Holla stengt ned tre av fire ovner, Norske Skog på Skogn taper penger på hvert tonn med papir de produserer og Södra Cell i Follafoss sliter med ulønnsom produksjon når strømprisene er så høye som nå. Da er det vel ikke så rart om fylkesordfører Tore O. Sandvik førsøker å avlede oppmerksomheten med å forsøke å latterliggjøre FrP, ved å legge ut deler at mitt innlegg i fylkestinget.

Her er hele innlegget (usensurert) , med replikker og svar.

Nei til fylkeskommunal propaganda mot Israel

Jeg mener det er strekt beklagelig at Sør-Trøndelag fylkeskommune deltar aktivt i politisk propaganda mot Israel, og at fylkeskommunen er med på å finansiere slik propaganda. Det er ikke mindre kritikkverdig at dette også inngår som en del av undervisningen på Ringve vgs.

Bakgrunnen for dette er Ringve vgs sitt engasjement i “Gasamonologene”.
Gazamonologene er oversatt fra engelsk til norsk av en lærer ved Ringve vgs. I forbindelse med urframføringen av Gazamonologene, vil alle de 33 monologene bli gitt ut i bokform på norsk. Boka kan kjøpes gjennom Ringve vgs, og fylkeskommunen har støttet oversettelsen av Gazamonologene til norsk.

Den 29.november 2010 er det planlagt å samle en skuespiller fra hver av gruppene som er partnere i Gazamonologene, i FNs hovedkvarter i New York. Planen er at de ulike representantene fra hele verden skal framføre monologene på sitt morsmål for FNs hovedforsamling. Det er planlagt at en elev og en lærer fra Ringve vgs skal delta på dette arrangementet. I tillegg vil politisk nivå skal være representert med to politikere. Tur og opphold blir finansiert av Sør-Trøndelag fylkeskommune.

Gjennom å sende politikere til denne markeringen mener jeg at det politiske aspektet i saken forsterkes.

I utgangspunktet mener jeg at det er feil av fylkeskommunen å ha et såkalt vennskapssamarbeid bare med Ramallah, og ikke noe tilsvarende med en by i Israel.
Det er altså ensidigheten i forhold til midt-østen konflikten som jeg mener blir feil.

Men det som gjør samarbeidet om Gazamonologene totalt uakseptabelt, er samarbeidspartneren Ashtar Theater.Dette teateret er en del av et nettverk som til de grader driver med politisk anti-Israel-propaganda. En slik kobling burde fylkeskommunen holde seg langt unna.

På Ashtar Theaters hjemmeside er det en oversikt over hvilke nettverk teateret deltar i. Her står det at teateret er en del av The Palestinian NGO Network (PNGO). The Palestinian NGO Network (PNGO) er en paraplyorganisasjon, som omfatter et stort antall ikke-statlige organisasjoner (NGOer) som er involvert i politisk påvirkningsarbeid, i den arabisk-israelske konflikten. Rollen til PNGO og mange av medlemsorganisasjonene er å fremme avvisning av israelske legitimitet, hindre fredsarbeidet og intensiverer spenninger i regionen. Spesielt er PNGO en ledende stemme i den internasjonale de-legitimerings-kampanjen mot Israel. PNGO er ledende i arbeidet for globale boikott og sanksjoner rettet mot Israel, inkludert aktivt medlemskap i BDS National Committee (BNC).

I en pressemelding fra PNGO i januar 2009, under Gaza krigen, argumenterte PNGO for at boikott og sanksjoner mot Israel er nødvendig "å straffe Israel, og for å holde Israel ansvarlig for sine vedvarende brudd på internasjonal lov og undertrykking av palestinske rettigheter," og at uten press " vil Israel fortsette med sitt folkemord av palestinerne. "

PNGO aksepterer heller ikke retningslinjene til USAID, som angir at USA-støttet frivillige organisasjoner må bekrefte at de ikke forsvarer, sponser, eller delta i terror aktivitet.
PNGO uttalte at “dette ville ha farlige konsekvenser for NGOer og vil bane vei for å karakterisere et stort utvalg av NGO-aktiviteter som "støtte til terrorhandlinger".

Jeg tar sterk avstand fra at Sør-Trøndelag fylkeskommune driver denne typen støtte og aktivitet. At fylkeskommunen sponser anti-israel-propaganda med offentlige midler, er ikke noe vi i Fremskrittspartiet kan være med å støtte.

Du må ikke sove

I lørdagens (28.8.2010) lederartikkel i Adresseavisen gjør lederskribenten et angrep på antimuslimske holdninger og også Fremskrittspartiet. Innledningsvis vises det til forholdene i USA, og at dette er i skarp kontrast til den amerikanske drømmen “om at alle skal ha de samme mulighetene, uavhengig av rase, kjønn og religion”.

Allerede her synes det å være en fullstendig feilkobling. For hva er det som er problemet med Islam i forhold til vestlige demokratiske verdier? Det aller viktigste problemet, er at hele religionen og kulturen bygger på at menn og kvinner er forskjellige og har forskjellig menneskeverd. Kvinner er kun det halve av menn.

Når det så kommer til religion og rase, da er det ikke mange som kan måle seg med muslimenes jødehat.

Adresseavisen mener tydeligvis at Fremskrittspartiet driver med ubegrunnet fremmedfrykt, når vi advarer mot hvordan en snillistisk innvandringspolitikk er en trussel for norske verdier.

Det er ingen som helst tvil om at det foregår en radikalisering av Islam og Islamske samfunn i store deler av den Islamske verden. Bruken av Hijab, Niqab, Burka og andre islamsk begrunnede plagg for kvinner et eksempel på dette. Valgfrihet er et meget viktig liberalistisk prinsipp. Men hvilken valgfrihet har en kvinne eller jente i en storfamilie, når det er familiens ære som står på spill?

Det er også en tydelig trend til radikalisering bland 2. og 3. generasjons muslimer i Norge og resten av vesten. Dette er noe som forsterkes av at det er svært vanlig med henteekteskap fra opprinnelseslandet. Der ektefellen som hentes som oftest er en slektning (søskenbarn), med liten eller ingen utdannelse fra landsbygda. Begrunnelsen for dette er frykten for vestliggjøring. Med samme begrunnelse sender mange foreldre barna til opprinnelseslandet for å få skolegang der.

Jeg mener det er vår plikt å gjøre noe med denne utviklingen. Arnulf Øverland skrev i 1937 diktet “Du må ikke sove”, der han uttrykte at “Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!” Dette var et varsku mot en annen ideologi som ga mennesker forskjellig menneskeverd, hadde liten demokratisk forståelse, der enkeltmennesket var underordnet og jødehatet var drivende.

Regjeringen ofrer de teorisvake elevene

Regjeringen vil ikke gi slipp på ideen om at alle må ha mulighet for en enkel overgang til høyere utdanning. Dette gjør at det blir alt for mye teori og allmennfag i yrkesopplæringen. Resultatet blir fortsatt mange ”tapere” blant elever som virkelig sliter med teorien.

For å lykkes bedre med yrkesopplæringen og for å få redusert frafallet i videregående skole må ideen om at alle skal kunne ha en akademisk karriere avskrives. Jeg mener denne ideen er hovedgrunnen til at halvparten av de som begynner på yrkesfaglig utdanning slutter eller får ikke bestått.

Det må legges til rette for betydelig større grad av valgmuligheter og differensiering allerede i ungdomsskolen. Sittende regjering er ikke villig til å gjennomføre nødvendige endringer.

Det at kun en av fire som begynner på yrkesfaglig utdanning faktisk oppnår yrkeskompetanse må betegnes som en alvorlig systemsvikt, eller kanskje en total fiasko.

Det er betydelig oppmerksomhet og debatt om dette temaet, og vi hører til stadighet at ca 30 prosent av ungdomskullet dropper ut av videregående skole.

Jeg mener at debatten og oppmerksomheten er alt for unyansert. Er det nå slik at det er 30 prosent av ungdommene som dropper ut av videregående skole?

NIFU STEP har utarbeidet en rapport ”Bortvalg og kompetanse” som omhandler gjennomføring, bortvalg og kompetanseoppnåelse i videregående opplæring blant ca 10 000 ungdommer som gikk ut av grunnskolen på Østlandet våren 2002.

Dersom vi ser litt nøye på hva kartleggingen avdekker ser vi at nesten 80 % av elevene som begynte på studieforberedende kurs oppnådde studiekompetanse innen 5 år og at det kun var 5 % som sluttet eller droppet ut. Det vil si at 95 % av de som begynte på studieforberedende utdanning fullførte.

Det er innenfor yrkesfaglig utdanning at det er store utfordringer!
Kun 28 % av de som begynte på yrkesfag oppnådde yrkes- eller fagkompetanse etter 5 år. Hele 24 % sluttet og 23 % hadde ikke bestått etter 5 år. Det vil si at om lag halvparten av de som begynte på yrkesfaglig utdanning droppet ut eller fikk ikke bestått.

Det er rimelig klart at årsaken til dette er alt for mye teori og alt for mye allmennfag i yrkesopplæringen.

Det er ikke diktanalyse som hjelper bilmekanikeren nå han skal finne ut hvorfor bilen ikke starter.

Problemene for de med mer praktiske anlegg starter ikke i videregående skole, men i grunnskolen eller ungdomsskolen.

Skal vi få gjort noe med frafallet i videregående skole må det gjøres betydelige endringer allerede i ungdomsskolen.

Elever må få bedre mulighet til å oppleve mestring og utfordringer i forhold til eget nivå og interesser. Valgmulighetene må bli mye større også i grunnskolen.

Ungdomsskolen må på en helt annen måte enn i dag kunne legge til rette for mer praktisk undrevisning. Elever som sliter med teori, men har mer praktiske evner, må få anledning til å jobbe med å utvikle sine praktiske ferdigheter.

I stortingsmelding 44 ”Utdanningslinja” varsler regjeringen blant annet at det skal gjennomføres forsøk med endringer i ungdomsskolen i enkelte kommuner, for å forebygge frafall i videregående skole. Det skal være et nytt og mer praktisk fag – arbeidslivsfag – som skal være et alternativ til 2. fremmedspråk og fordypning i norsk/samisk og engelsk.

Dette er riktig retning, men alt for lite. Det må legges opp til mye større mulighet for tilpassing eller differensiering i ungdomsskolen, som kan gi mer muligheter for motivasjon og mestring også for elever med mer praktiske enn teoretiske anlegg.

I stortingsmeldingen er problemene drøftet og til dels erkjent, men regjeringen vil ikke gi slipp på ideene om at alle må ha mulighet for en enkel overgang til høyere utdanning. Det kan virke som om regjeringen ikke vil innse at dette fører til fortsatt mange ”tapere” blant elever som virkelig sliter med teorien.

Elever som velger yrkesfag må i langt større grad kunne velge omfang og nivå på teoridelen av opplæringen. Der de som ønsker muligheter for allmennfaglig påbygning får mer omfattende allmennfaglig teori enn de som helt klart ikke ser for seg en høyere utdanning etter fagbrevet.

Dette avviser regjeringen i stortingsmelding 44 ”Utdanningslinja”
"Departementet mener det bør være felles læreplaner i fellesfagene på
yrkesfaglige og studieforberedende utdanningsprogrammer. For det første fordi det er viktig å beholde dagens ordning som sikrer elever i yrkesfaglige utdanningsprogrammer gode muligheter til å oppnå studiekompetanse. For det andre ønsker departementet å videreføre prinsippet om at fag- og yrkesopplæringen også skal ha et allmenndannende innhold,"

Midtlyngutvalget derimot anbefaler at det innføres differensierte læreplaner.
"Midtlyng utvalget - NOU 2009: 18 - Rett til læring
Det utvikles differensierte læreplaner i fellesfagene for studieforberedende og
yrkesforberedende utdanningsprogrammer som kan imøtekomme elever på yrkesfaglige utdanningsprogrammer bedre enn i dag."

Jeg mener det ikke må være enten eller. Vi må legge til rette for at elevene på videregående får mulighet til selv å velge nivå og omfang på teori og allmennfag.

Elevene har ulike forutsetninger og ulike ambisjoner. Dette må skolen ta hensyn til.

I NIFU STEP rapporten legges det vekt på at det er bedre med dokumentert kompetanse på deler av et fag, enn stryk eller ”drop-out”.

Derfor må vi ha en videregående utdanning som har flere valgmuligheter enn i dag.

For de elevene som sliter mest og har store vansker kan praksisbrevet være et godt alternativ. Her får ungdommene komme ut av skolen og over i praktisk arbeid med en gang.
"Praksisbrevet innebærer at eleven etter to år kan oppnå en godkjent kompetanse som også kan brukes som grunnlag for opplæring til fagbrev."

Opplæring etter praksisbrevmetoden innebærer at opplæringen i faget foregår i lærebedrift allerede i det første opplæringsåret. For mange ungdommer som mangler
motivasjon for videre skolegang, vil muligheten til å gjennomføre et kortere løp med avsluttet kompetanse bidra til at de ikke avbryter opplæringen tidlig i løpet.

På fylkestinget 24. juni fikk jeg tilslutning til at Sør-Trøndelag fylkeskommune skal ha en mer offensiv holdning til praksisbrevordningen.

For elever som har forutsetninger for å oppnå full fagkompetanse og fagbrev, men sliter med allmennfag og ikke har ambisjoner om akademisk karriere bør det være mulig å velge bort det meste av rene allmennfag. Det bør da være andre og mer fagrelevante læreplanmål enn for allmennfaglig studieretning.

Elever som har mer anlegg for teori og ikke vil utelukke høyere utdanning, bør kunne velge dagens løsning med mulighet for allmennfaglig påbygning.

I tillegg til disse gruppene har vi en del elever som har helt klare ambisjoner om en høyere utdanning etter at de har tatt fagbrev. For disse elevene er TAF et godt alternativ som det bør satses mer offensivt på.
"Tekniske og allmenne fag (TAF) gir både spesiell studiekompetanse og fagbrev. Som i ordinær utdanning går opplæringen over fire år, men det er krav om å arbeide i deler av feriene, og det stilles større krav til egeninnsats."

Norsk skole har akutt behov for mer differensiering og en erkjennelse av at alle er vi unike individ, med ulike interesser og forutsetninger.

Sosialistenes enhetsskole må begraves, en gang for alle. Skal Norge kunne møte fremtidens utfordringer må vi ha en utdanning i verdensklasse.

Da må skolen gi kunnskap og ferdigheter til alle elever i forhold til deres evner og muligheter.

Vi kan ikke fortsette med en skole som er tilpasset gjennomsnittseleven som knapt finnes.